Oslo - del 2

Etter en fantastisk konsertopplevelse dro vi til Manglerud hvor foreldrene hans bor, hvor vi pleier overnatte nr vi er "srp." Det er ren luksus krsje i leiligheten deres: ingen skittenty eller oppvask etter en million barn, vi kommer til oppredde senger med rent sengety, fnsi kaffemaskin med bittesm glinsende kapsler og svigermor legger til og med frem en stabel med hndklr til oss. Hvis de er hjemme nr vi er der inkluderes vi i middagsplanene deres og de er ellers helt fantastiske verter. Jeg er s takknemlig for de. Denne gangen var de hjemme i Alta og passet Oskar og Ravna, og det var ganske fint bare vre oss to for en hel natt og en hel dag. Svigerfar, som er tuftet p Alta IF, dro til og med p BULs barneidrett med Oskar. Vi vurderer gi ham diplom for den tapre innsatsen.

Tirsdagen var siste dagen for Stein Roger i Oslo og vi utnyttet dagen til byvandring og shoppet storbygaver til rompetrollene der hjemme, og tok den obligatoriske turen innom Outland i Kirkegata. Fantastisk butikk for hobbynerder som oss.

 

Mens vi travet rundt kom vi til en helt nydelig butikk som jeg lett hadde bosatt meg i. Jeg husker ikke helt hva den het, enten Normal eller Helt Normalt eller noe i den duren. De hadde alt mulig der inne, til en mye lavere pris enn andre butikker. Alt fra parfyme til viskelr. I areal var den ikke s veldig stor og allikevel kunne jeg ha gtt rundt der inne i timesvis. reise p begrenset budsjett har sine fordeler!

Det er utrolig mye ging nr man er i Oslo og Samsung Health appen min hadde en aldri s liten field day. Den peip og gneldret konstant for gratulere meg med ha oppndd dagens skrittml nesten fr vi hadde kommet oss ut av T-banen, den nrmest eksploderte da jeg ndde dagens aktivitetsml i minutter fr lunsj og sto virkelig p for heie meg videre. Hjemme skal jeg vre glad jeg oppnr 6000 skritt ilpet av en dag, i Oslo nr jeg lett 15 000 uten anstrenge meg. Jeg synes det er en del av sjarmen med Tigerstaden. Det er s mye se p bare i sentrum at man glemmer tiden helt. Jeg ble kjempelykkelig da vi kom over en menneskestatue og trakk mannen med meg en halvkilometer ekstra bare for f tatt ut litt penger og gi til kunstneren. Jeg elsker snne ting.

 

Den fabelaktige raringen jeg nevnte i forrige innlegg er helt hekta p en Tacovogn som befinner seg i hovedstaden. Han har pratet om denne i flere r, siklende med glassaktig blikk. Vi har ogs vrt p leting etter den sammen med han uten finne den og hadde vel egentlig begynt tenke at denne vogna var hans opplevelse av virkeligheten, og den m han jo f ha. Vi fant vogna p samme sted som vi fant den nydelige asiatiske maten vi spiste mandag. Dermed var det duket for plante rompa p den samme fontenen og innta verdens beste taco.

 

Vr fantastiske kjrestedag nrmet seg slutten, men siden vi er vi kunne den jo ikke ende med bare solskinn og kyssing. Stein Roger fulgte meg tilbake til Manglerud fr han skulle dra til Gardermoen. Mens vi satt der og drakk kaffe kom det plutselig en mann bort og beskyldte Stein Roger for ha stjlet mobilen hans som han hadde glemt p do. Da vi benektet for ha sett noe mobiltelefon ba han oss om ringe (!) han hvis vi allikevel fant den i posene vre, fr han satte seg ned og stirret p oss i en god halvtime. Jajamennsann.

 

Oss to i Oslo <3

 

Oslo - del 1 leser du her

Oslo - dag 1

s to i Osjlo, gneldret Ravi mens hele Norge svaiet i utakt fra side til side. Hvis du er for ung til huske Ravi er jeg i tvil om du egentlig burde vre vken p denne tiden. Det var absolutt ingen som skjnte noe som helst av teksten til den sangen, men gu bedre meg vel som vi sang med.

Takket vre mine fantastiske svigerforeldre og en fabelaktig raring fra Mre, som ogs er gudfar til Ravna, reiste vi til Oslo forrige mandag for oppleve selveste Nick Cave live p Spektrum. Vi har s fine mennesker rundt oss at det er nesten til grine av, for de som griner. Jeg grter som regel bare nr jeg er s sint at jeg holder p implodere. Men, hvis det er noen som gjr meg fuktig p yeballen er det menneskene vi kjenner.

Vanligvis reiser vi svintidlig til Oslo fordi flybillettene som regel er billige da. Denne gangen var det null stress og full slkkings helt til klokka 10, flyet gikk ikke fr i 12 tiden. Siden svigerfar kjrte oss ned var ikke det heller noe vi mtte ordne selv. Ken i sikkerhetskontrollen p flyplassen bruker ikke vre s veldig lang, s nr man i tillegg ikke trenger tvinge seg opp fr krka er det rene luksusflelse gang. Vi hadde tid til en rolig kopp kaffe ogs p flyplassen, og det var da jeg oppdaget noe som jeg ble s vanvittig sjokkert over at jeg nesten ble mlls. De siste syv rene av livet mitt fikk plutselig et helt ny betydning. Jeg satte meg oppskaket sammen med mannen min ved et bord, tok en slurk av den varme tekoppen fr jeg dro frem strikketyet. Jeg lettet hjertet mitt til Stein Roger, satte ord p denne rystende oppdagelsen min. Han er tross alt min klippe, som str stdig i de fasene i livet mitt hvor jeg mer eller mindre sjangler meg frem som en dritings skipper p ei skute i uvr. Han leet ikke p yelokket en gang, sluttet ikke drikke kaffe heller, da han svarte " Du sitter der i fake skinnjakke og knallgrnt skjrt kologisk importert fra Ghana mens du strikker og leser en bok ingen har hrt om. Selvflgelig er du en hipster! "

 

 

Oslo er helt fantastisk! Man har tenkt p alt i den byen. Da vi ankom Oslo S var det bare leie seg et skap til femti kroner dgnet og stappe bagasjen inn der mens vi vandret litt rundt i byen fr konserten. Det fine med vre gift med en som bde har retningssans og orienteringsevne er at han faktisk husker hvor han har vrt og steder det er verdt lete opp igjen. Han ledet vei til en sidegate, i nrheten av Karl Johan (det er faktisk det eneste jeg vet), hvor det sto et par matvogner og en som freste asiatisk mat i svre steikepanner, som bare luktet helt sinnssykt fantastisk. Mandagens middag ble en glovarm asiatisk rett tilberedt on the spot og inntatt sittende p en fontene rett ved siden av. Nydelig! I tillegg til vre en super guide, duger mannen min som Instagram Husband ogs. Fantastiske muligheter i den mannen alts.

 

Klrne mine er second hand og jeg bare elsker det <3

Vi har vrt p noen konserter i Spektrum hvor vi har valset inn en halvtime fr konsertstart og det har vrt goood plass foran scenen. Denne gang kom vi en hel time fr og vi skjnte kjapt at det ikke kom til bli noe kremplassering. For vr del var mobiltelefonene pakket bort for anledningen, s det ble bare et par bilder fra hele konserten. Nick Cave er bare sinnssyk. For en kraft den mannen er p scenen! Han kunne ha startet verdens mest forferdelig sekt og alle hadde bare blindt fulgt han. enorm er tilstedevrelsen og tiltrekningskraften hans. Jeg var veldig spent p hvordan konserten kom til bli med tanke p plata de spiller fra p denne turneen, Skeleton Tree, er Caves srgeprosses over snnen som dde i en tragisk ulykke. Det l med andre ord til rette for at dette kunne bli enda mer dystert og mrkt enn vanlig fra den australske emoen, men bde Nick Cave og crewet hans vet hva de holder p med. Det ble en tempofylt, emosjonell og morsom musikkopplevelse.

 

 

Denne konserten var i utgangspunktet min greie. Mannen hadde neppe dratt hvis det ikke var for meg, men han var like fornyd som jeg. Det eneste som trakk ned var et kvinnfolk som insisterte p gnikke og gni seg opp etter ryggen min og, spesielt, rompa mi. Det bikket faktisk grensa over hva jeg synes er behagelig og greit, men jeg nektet flytte meg. Det var veldig tydelig at hun var vant til gjre dette for f folk til flytte seg, snn at hun kunne "bumpe og grinde" seg nrmere scenen. 

Vi hadde n uansett en fantastisk dag i Tigerstaden. Del 2 kommer imorgen!

Hverdagsblogging

Jeg er skikkelig drlig p blogge om helt hverdagslige ting og klarer ikke helt mnstre nok fantasi til skrive et engasjerende som bygger opp spenning ved at jeg i detalj beskriver hva og hvordan nr det kommer til middag og klesvask. Dessuten liker jeg virkelig kunne skrive nr jeg fr sl meg helt ls og den poetiske inspirasjonen bare flommer uhemmet. Jeg hater nr jeg m vri hodet for f krestet ut ord og uttrykk, og nr jeg m jobbe for f en flyt. N har jeg bestemt meg for ve meg p hverdagsblogging, med dette innlegget.

I dag starter Mobilitetsuka med forskjellige aktiviteter og happenings fra i dag til 22.september. Blant annet vil bybussen i Alta vre gratis hele denne uka. Vi som bor her er utrolig drlig p benytte oss av kollektivtilbudet, og flink til fortelle hvor drlig tilbudet er. Jeg hper s mange som mulig benytter seg av dette. Kommunen har virkelig engasjert seg og tilbyr ogs enten et gratis mnedskort p bybussen eller prve en el sykkel gratis i en uke. Jeg har skikkelig lyst til teste ut el sykkel, s dette er jo en super mulighet til det uten bruke penger p faktisk kjpe en. Det er mange som har meldt sin interesse og jeg vet ikke om kommunen fr inn mange nok el sykler til at alle fr prve, og bestemte meg derfor for vre litt kreativ i e-posten jeg sendte.

Hei!

Jeg var akkurat nede p torget og meldte min interesse for teste el sykkel i en uke, hvor jeg fikk beskjed om sende en e-post og si litt om min motivasjon for bli plukket ut til dette. 
Frst og fremst m jeg jo bare si at jeg er en smsliten firebarnsmamma med konstant svnmangel hvor den eneste dagen i uka til hente seg inn ofte er lrdag. Hele uken som gikk har jeg siklende dagdrmt om dagen i dag, lrdag. Dagen da jeg skulle sove oms bare en halvtime lengre. S kom jeg over Altaposten sin reportasje om el sykkel prosjektet. Dermed satte jeg faktisk klokka p ringing imorges, trdde et par brdskiver med hvitost i nevvan p smtrollene og vagget meg sakte men sikkert ned til torget. Hadde jeg visst at jeg mtte streve meg hjemover, uten el sykkel, sprs det om jeg hadde latt mine korte tjukke ftter hamre som trommestikker mot asfalten ned til City for sikre meg en sykkel. Da kan det vre jeg hadde nyd meg med sende e-post i frste omgang. 
Jeg har ogs passert 30. Det vil si at n har biologien aktivt begynt motarbeide mitt forsk p kanskje stramme inn et par slappe kilo her og der. Fettcellene rett og slett gr inn i et slags hormonelt opprr mot omdannes til muskler like lett som de gjorde da jeg var i 20 rene. Mitt motsvar er g toppturer. Tretopper, titopper. Perleturer. Helt greit p fritiden, men i ukedagene gr det fortsatt i mye bil. Jeg har lenge tenkt tanken p f ned bilbruken, men manglet den siste lille ekstramotivasjonen. Den har jeg n hatt i et par mneder. Tilfeldigvis like lenge som bilen har vrt p verksted. Dette er et spass stort irritasjonsmoment at hadde jeg tatt valgomaten n, hadde partiet blitt MDG. 

Jeg jobber innen helse og sosial i kommunen. Det vil si at jeg ilpet av en arbeidsdag ofte er innom flere tjenestemottakere, som bor relativt nrt hverandre, hvor det vil vre aktuelt for meg bruke el sykkel hvis jeg gr til anskaffelse av en. Jeg er med andre ord den perfekte kandidat for teste en gjennom dere.

 

Senere i kveld er skal jeg p Klesbyttekveld med en gjeng fantastiske damer. n gang i ret har vi byttekveld hjemme hos en av damene hvor vi tar med oss klr, sko, sminke, pynteting, stsj som vi selv ikke vil ha (eller passer) lenger. Det som ikke blir med noen andre hjem leverer vi til den lokale bruktbutikken. Alle tar med seg litt snacks og drikke, og plutselig er det blitt en helaften sosial greie som er bra for bde miljet og konomien.

Det gledes!

Litt lokal kjrleik

Man kan si mye om (rart) om Facebook, men nr det virkelig fungerer skjer det s mye bra. Snn som i gr da jeg plutselig ble intervjuet p direkten p NRK Finnmark sin radiosending, bare p grunn av et bilde og en tekst jeg postet i en Facebookgruppe. Jeg tror alle blir litt lei av plassen de bor p fra tid til annen, dette er ikke noe som er sregent for Finnmark. Det er mange grunner til at man av og til lurer p hvorfor i jessu fader man velger bo her oppe, hvor vret er en stor faktor. De aller fleste kan stole p at de i hvertfall fr en uke eller to med godt vr i lpet av sommeren, s de har dette se frem til p kalde vinterdager og vte vrdager. Vi i Finnmark kan ikke regne med noe som helst nr det kommer til vret annet enn at vinteren allltid er i rute, den er alltid kald og at det alltid involverer sn og mrke. Dette er helt greit, vi vet hvor vi bor og det er ikke vinteren som tar knekken p livsmotet og bolysten. Det er nr sommeren uteblir og vi samtidig blir bombardert med solskinnsbilder og softis statuser fra folk "srp" at vi begynner stille sprsmlstegn ved hele Finnmark eksistensen. Det er her Facebookgruppen jeg nevnte tidligere kommer inn. Den heter " Finnmark i bilder" og er en fantastisk arena for dele kjrligheten vi har til fylket vrt. Og minne hverandre p at vi bor her oppe av fri vilje, og kjrlighet. Bildet jeg postet var ikke et kvalitetsbilde, men teksten var skrevet med glimt i yet og skrblikk. Veien til Finnmarks hjerte og sjel og befolkning gr gjennom selvironi, glimtet, og evnen til se oss i et kjrlig skrblikk. Jeg ble s stresset av at radiointervjuet gikk direkte p lufta at jeg vet ikke hvor godt jeg egentlig fikk formidlet dette. Jeg hadde hpet det skulle vre opptak for da kunne de bare redigere litt her og litt der nr jeg babler og sklir ut, men jeg tror jeg klarte meg bra ut ifra tilbakemeldingene jeg har ftt. Selv om jeg ikke helt husker alt jeg skravlet om, s husker jeg at vi plutselig var innom at jeg mer enn gjerne tar i mot en weekendtur til London i julegave. Her m dere bare fle dere forpliktet til flge opp. Nrk Finnmark burde egentlig bare ta saken i egne hender og sende meg avgrde, og hvis de trenger en mediefaglig unnskyldning for bruke konomiske midler p dette kan jeg alltids kreste ut et slags reisebrev i gjengjeld. Ogs er det greit om det er en reise for to, snn at mannen kan vre med. Jeg eier ikke retningssans eller orienteringsevne, men det gjr han.

En av de strste grunnene til at vi elsker Finnmark er festivalene ildsjeler og frivillige klarer smekke sammen hvert eneste r. Jeg blir s stolt over den vanvittige kvaliteten p arrangementene og at den bare blir bedre og bedre for hvert r. Finnmarksfestivalene i mitt hjerte er Sryrocken og Aronnesrocken. Sryrocken gr av stabelen siste helga i juli og finner sted p en y langt ut i havgapet. Her kjpes det helgepass fordi alle artistene som opptrer den aktuelle helga er verdt f med seg. Hvilke andre festivaler kan skryte p seg holde en snn kvalitet? Aronnesrocken sparkes i gang n p fredag faktisk og dette er utrolig nok en GRATIS festival. Jepp, du betaler ingenting for komme inn, men frivillige donasjoner takkes det selvflgelig ikke nei til. Og s er det gjerne snn at nr man tenker gratisfestival tenker man drlig ramme rundt arrangementet og lokale helter, gjerne snne som var p topp da bestemor var ung. N skal man ikke skimse av de lokale heltene i Finnmark, hverken de unge eller de litt mer rstilkomne, og kulturlivet hadde vrt ikke eksisterende uten de. Aronnesrocken er dyktige p fronte unge oppadstormende Finnmark musikere og samtidig booke kjente artister. P rets plakat kan vi blant annet lese: Datarock, Biru Baby, Pil og Bue, The Modern Times og gy. Jeg har ingen favoritter, men vil bare f si at har du aldri opplevd The Modern Times live br du bare komme deg til Alta i helga. Jeg skal vre backstagevert for frste gang p Aronnesrocken og kjenner at jeg gleder meg noe s vanvittig. Jeg elsker vre en del av kultur i aksjon. Det gir meg en flelse av vre levende og en del av noe som setter spor i andre mennesker. Jeg hper virkelig vi ses til helga!

Noen ganger m man bare drite i andres meninger

Jeg har hatt skrivesperre i flere mneder, men det har vrt noe mer enn bare enn vanlig skrivesperre hvor man ikke finner ordene, hvor setningsoppbygningen ikke flyter. Jeg har unngtt skrive, skydd det som pesten. Bare tanken p skulle trkke ut ord har gitt meg kvelningsfornemmelser. Og da tenker jeg som jeg alltid gjr: at jeg er talentls. At jeg egentlig ikke har talent for smi ord, for lenke de sammen og la de flomme som en foss, skli avgrde som seig honning. Det fles ut som om jeg har lurt alle til tro at jeg er noe, at jeg kan noe, nr jeg egentlig bare er hpls. P engelsk er det noe som heter The Fraud Police. De er bare inne i ditt eget hode, men der er de gjerne like aktiv som Donald Trump p Twitter. De fortelle deg mer enn gjerne hvor falsk du er, de brler at du er helt udugelig og hvorfor du fortsetter bedrageriet rundt deg selv. The Fraud Police er verre enn Janteloven, fordi de kommer innenfra.

I tolv r har jeg slitt med helsen, bde fysisk og psykisk. Den psykiske helsen min har jeg etterhvert, og etter mye kamp, lrt meg leve med, og dermed ogs blitt frisk. Jeg har en livslang PTSD diagnose. Den vil aldri forsvinner, det er alltid en fare for at noe trigger den. I mange r brukte jeg tid og krefter p unng alt som kunne vre en antydning til utlse PTSD symptomer, som igjen forsterket sykdomsbildet. N har jeg verkty som jeg bruker hver dag. Noen ubevisst, p autopilot, andre bevisst. 

Den fysiske helsen min har vrt en kronglete vei med et utall symptomer som har spriket i alle retninger. Lavt blodtrykk, lav blodprosent, cyster, betennelser, kramper, styrtbldninger. I flere r har jeg hanglet og slitt meg gjennom jobb, hverdagsliv, sosiale greier. P grunn av at jeg i helsevesenets yne er relativ ung, er det en del behandlingsalternativer jeg ikke har ftt tilgang til fordi disse har vrt s endelige. Jeg har vrt en kasteball mellom forskjellige instanser, utallige turer til sykehus og konsultasjoner. Fremskritt. Tilbakesteg. Nr jeg har trodd at en avgjrelse om behandling endelig var tatt og det viste seg at det ikke stemte, at kirurger ikke hadde blitt opplyst om inngrep som var planlagt. Jeg har grtt og rast, slamret med drer, lukket ynene og gitt opp, trukket pusten og fortsatt, kjeftet og ropt. 

Endelig, 27. april ble jeg lagt under kniven. Jeg vknet uten livmor, eggledere og blindtarm, men vanvittige smerter. Det ble satt epidural for kunne smertelindre meg best mulig. Jeg var s lettet over at jeg n skulle bli helt frisk og s for meg at nr den frste grusomme rekonvalesenstiden var over ville jeg vre p topp. Dessuten eier jeg ikke tlmodighet. Den frste mneden etter operasjonen klarte jeg ikke g oppreist. Den andre mneden sprakk operasjonssret og jeg fikk et dypt hull p den ene siden av arret, som ikke ville gro. Det la seg en hinne p srkanten rundt hullet, det kom bakterier, betennelser, klissete srvske rant ut av meg som en stdig liten bekk. Der er sta i dag. Hullet gror ikke, jeg er mye sliten og er fortsatt sykemeldt 80%. Operasjonen har endret noe, annet enn fysisk, og jeg prver fortsatt finne ut av hva. Hvem er jeg som kvinne uten delene som er selve manifestasjonen p kvinnelighet? Hvordan nsker jeg bruke energien min, nr jeg ikke har nok av den til bruke p alt? Jeg har ikke mindre energi enn fr, men n har jeg lrt meg at den m brukes riktig for at jeg og familien min skal ha best utbytte av den. Jeg har lrt meg at ting tar tid. Heldigvis har jeg en arbeidsgiver som er god p tilrettelegging, som gjr det mulig for meg bare jobbe 20%.

Jeg har brukt mye av tiden etter operasjonen til slappe av, og bare gjre ting som gir meg helt og holdent yeblikkelig glede. For meg har dette vrt helt riktig, til n. For noen uker siden kjente jeg at det var p tide og endre noe, at jeg var klar til noe mer enn strikking og bker. Jeg sluttet snuse, og bestemte meg for g alle fjorten perleturer i kommunen fr september er over. Jeg har ogs begynt med Morsom sparing: jeg sparer ti kroner hver gang jeg bruker minibankkortet og betaler regninger. Mlet er at jeg skal ha rd til kjpe ski fr pske. De siste dagene har jeg gtt tur hver dag, fordi jeg har klart det selv om jeg noen ganger har mttet presse meg selv ut p tur. Man skal dytte litt nr det er motstand, men ogs vre mottakelig for nr man ikke skal dytte. I dag skal jeg ikke pushe meg, i dag skal jeg tillate meg vre begrenset. I dag skal jeg godta at jeg for yeblikket ikke har noe energi til overs bruke p noe som helst.

Jeg har ftt, og fr, rd fra mer eller mindre velmenende mennesker. Da jeg var minimalt i aktivitet og bare satt hjemme "koset" meg fikk jeg hre at jeg mtte rre p meg. Jeg mtte opp og ut, ellers kom jeg aldri til komme meg tilbake i 100% jobb. Og det er viktig det. Det er faktisk s viktig jobbe fulltid at hvis du ikke klarer det, m det vre fordi du er lat eller later som at du er syk. Jeg trodde jeg skulle vre tilbake i jobb p heltid kjapt etter operasjonen. N vet jeg ikke nr jeg kommer til vre i stand til det. Jeg prver og lre meg ta tiden til hjelp.

N har jeg begynt g turer og fr hre at hvis jeg er frisk nok til g Folkehelsens trimturer er jeg frisk nok til jobbe fulltid igjen. Jeg kan jo ikke ha noen begrensninger nr jeg klarer g en tur. At det gjerne er det eneste jeg gjr den dagen, har ikke noe si. Klarer man mnstre om s bare en krampetrekning av evne til gjre noe utenfor hjemmet, skal denne lille evnen p dd og liv brukes p jobb. Hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke f bruke dette lille glimtet av overskudd til gjre noe som styrker kroppen og som gir meg en slags glede? Jeg er ganske god p gi meg en god faen i hva andre mtte mene og tenke, men nr alt skal pirkes i og ses i negativ lys blir selv jeg en smule lei. Jeg er en stolt advokat for body positivity og dette er tydeligvis noe som ikke lar seg kombinere med fysisk aktivitet i flge noen. Jeg har ftt sprsml om hvordan jeg kan fronte body positivity og samtidig slanke meg, for det er visst slanking jeg holder p med n nr jeg gr turer. Jeg tenker at jeg ikke vil la disse folkene g inn p meg, for det er alltid noen som ikke har sjelsevner nok til faktisk vre glad p andres vegne. Det er bestandig noen som ser alt, alltid, i negativt lys og jeg tenker at det er mer slitsomt for de vre snn, og at de gjr et valg om ha en slik holdning til medmenneskene sine. 

S fr vi andre ta et valg om bare drite i de og meningene deres.

Du och jag

pent brev til mannen min

For nyaktig seks r siden sto vi side om side p tinghuset for inng ektepakten. Og du ropte ja lenge fr dommeren var ferdig med stille sprsmlet. S da han endelig kom til poenget kom du med et hylytt og oppgitt Jaja!

Historien om oss startet lenge fr den dagen. Hvis vi skal ta helt av kan vi jo si at det startet allerede med tidenes begynnelse. 

27.oktober 2010 dro jeg p date med deg. Du satt allerede der da jeg kom og jeg husker at jeg tenkte at det var veldig greit, for da kunne jeg bare snu i dra hvis du var dritstygg. Men du var fin. Skikkelig fin. Jeg visste at det var du som satt der, mannen min.



Fem timer satt vi der og skravlet, om alt mulig, og jeg sa at jeg hadde to barn og det var en pakkelsning. Du s p meg med stjerner i ynene og sa, snn som bare naive barnlse ddsforelska menn kan, at du ville ha hele pakken. Du fulgte meg til bilen min og trampet godt over alle mine intimsoner og grenser da du kysset meg. Jeg dro hjem og grt hysterisk i flere timer fordi jeg stivnet helt og akkurat hadde gitt deg mitt verste kyss med stive lepper.

Barna mine dro deg gjennom et skikkelig helvete. Det ble fort ganske s tydelig at de ikke hadde tenkt gi deg noen ting gratis. Ikke etter at jeg ringte deg fra sykehuset i morfinrus og fridde mens jeg snvlet og grein, ikke etter at du sa ja, og selv ikke etter at vi giftet oss.

Men du sto i det. Du viste de at du ikke var p gjennomreise, at du var en de kunne regne med.

Seks r er gtt siden vi ble mann og kone. Hverdagen er for lengst over oss, og fortsatt forelsker jeg meg i deg.



Jeg blir helt myk i hjertet nr du trr p deg vaderne for dra og fiske og den bitte lille rompa di s vidt stikker ut.

Jeg liker at jeg ikke trenger vre sexy for deg, at det vre meg er sexy nok. Jeg liker at selv om jeg bruker finske bomullstruser som gr helt opp under puppene mine og dekker hele rva mi, s gir du meg heisblikket og nynner en eller annen Marvin Gaye lt som har ftt pornobetydning p grunn av deg.

Jeg elsker deg fordi du gir meg rom til og endres, og fordi du alltid forstr at jeg er som jeg er fordi livet mitt har vrt som det var. 



Jeg er ikke romantisk. Men du er det. Jeg vet at du noen ganger skulle nske jeg var mykere, og jeg elsker deg fordi du aldri prver gi meg drlig samvittighet p de omrdene hvor jeg ikke bestandig nr helt opp. Fordi du vet at jeg allerede pisker meg selv for alt jeg ikke er og aldri kommer til bli.

Jeg elsker humoren, kanskje spesielt galgenhumoren vi har. Snn som at hvis huset brenner m barna flge etter deg ut, fordi jeg er opptatt med f berget med meg s mange bker jeg kan.

Jeg er drmmeren i forholdet. Jeg sikter bestandig s hyt og som oftest mageplasker jeg hardt og brutalt. Inn i armene dine. Du rister aldri p hodet, du sier aldri "hva var det jeg sa." Du bare tar meg i mot. Noen ganger lykkes jeg i mlene jeg setter for meg, for oss. Og da jubler du sammen med meg.



Noe av det beste med deg er at du kjenner hele meg, ikke bare det supersosiale tivolitoget meg, men den andre. Den meg'en som isolerer seg, som gjemmer seg i bker og strikking og Candy Crush. Den delen av meg som kan g en hel dag uten si noe, fordi ordene bare lser der inne en plass. Og fordi du elsker den meg'en som kan bli s sint p deg at jeg ikke prater med deg p fem dager, som du bestikker med bker og fine skrevne ord. For minne meg p hvem jeg ogs er, at jeg er mer enn denne tause utilgivende skapningen. Jeg elsker at du forstr at PTSD'en og kontrollbehovet og OCD 'en kicker inn i ukene fr jul, og at du vet hvordan du skal hjelpe meg snn at jeg ikke tipper helt over, og bli utrivelig. For det kan jeg bli. Spesielt nr det gjelder jula. Ingen kdder med jula! Takket vre deg fr dere alle ta del i pyntingen og ordningen, mens jeg gr ut p trappa og hyperventilerer med ujevne mellomrom.

Jeg elsker oss, de vi er, familien vr.

Gratulerer med seks rs bryllupsdag, kjreste!



 

Oooops!

Noen ganger hender det at jeg blir litt vel engasjert, litt vel fort og trykker ut av meg min egen knivskarpe mening. Fingrene hamrer ut ordene, bloggen publiseres og jeg lener meg tilbake, skikkelig fornyd med min innsats for samfunnets kollektive samvittighet. Og s driter jeg p draget snn som i gr. 

For alle de kryptiske statusoppdateringene jeg postet et smhissig innlegg om hadde visst ikke noe med " en eller annen kreftsak" gjre allikevel. Det viste seg vre en morsom greie hvor kvinnfolk skulle hinte noe om sin sivilstand ved bruk av brtyper. En slags lek som gutta ikke skulle vre en del av. Jeg skjnner fortsatt ikke poenget, men alt trenger jo ikke ha et poeng. 

Jeg synes uansett flest mulig skal sttte kampen mot kreft ved donere penger.

Kryptiske kreft greier p Facebook

I hele dag har veldig mange av Facebook vennene mine postet kryptiske ett ordsstatuser, snn som blbrkirsebr og s videre. Jeg kjente lusa p gangen og slengte ut en status selv, hemoroider , og hadde tenkt la det vre med det. Men det klarer jeg ikke. Disse teite statusene skal liksom f oppmerksomhet til en eller annen kreftsak, uten at jeg i det hele tatt forbinder noen av ordene som deles med kreft. Ikke litt engang. 

Ord jeg forbinder med kreft: cellegift - hrtap - intense smerter - ryggmargsprver - oppkast - usikkerhet - operasjoner - fortvilelse - grt - hjerteskjrende hplshet - hp - dd - liv

Men brtyper?? Nope. Fr meg ikke til tenke p kreft what so ever.

S i stedet for fjase p Facebook vil jeg heller oppfordre alle til gi en slant til kampen mot kreft, til forskning, til utvikling av nye og bedre medisiner, til kanskje en kur. Uten skrive om det p Facebook.

Takk

Frste dag uten smertepumpe

Onsdag ble jeg innlagt p sykehuset for f gjennomfrt en operasjon jeg har ventet i evigheter p. Jeg vet ikke om det er standard prosedyre, men p sykehuset vrt mtte jeg mte opp klokken ti dagen fr selve operasjonen, som igjen frer til en del ddtid. Uforutsette greier skjer bestandig p sykehus og klokken ble vel rundt to fr jeg i det hele tatt begynte rykke noe fremover i ken. Jeg klager ikke, jeg har sort belte i venting og kommer meg gjennom hva det skal vre s lenge jeg har tilgang p Candy Crush og bker, jeg bare informerer om venting skjer, og det m vi bare tilpasse oss.

Onsdagen ble brukt til blodprver, urinprver, sykehistorie, mter med lege, anestesilege, sykepleiere. Og verdens jvligste underlivsunderskelse. Jeg er trettitre r. Jeg har fdt fire barn vaginalt uten noe annet enn lystgass (fordi jeg er idiot), jeg har hatt mine fysiske pkjenninger, og ingenting kan mle seg med hva jeg gjennomgikk p skrevebenken sent onsdags ettermiddag. Kvinnelige gynekologer er, utrolig nok, de verste gynekologene jeg noen gang har gtt til. Ja, jeg vet, det er helt sinnssykt. Man burde jo kunne forvente at de har en viss forstelse for hvordan det er ligge der skrevende med rufsetufsa i fri luft med bankende hjerte og trer i yekroken. Men, nei, det er ikke min erfaring.

N har jeg derimot mtt disse skrekk-kvinnenes overmann: kirurgen. Jeg tror det er en grunn til at mennesker velger bli kirurger. Det at de redder liv tror og hper jeg er deres fremste drivkraft, men jeg tror ogs det er fordi de rett og slett samhandler bedre med kjtt som ikke svarer, underhudsfett og blodrer og vener som bare trenger at de ordner opp. Som det heller ikke er noe galt i. Kirurgen som trdde to svre arbeidshender opp i underlivet mitt p onsdag burde bare si fra seg den delen av preoperative underskelser. Jeg flte meg som en filledukke som ble kastet fra side til side etterhvert som han brettet og dro og stappet inn det ene gynekologiske verktyet etter det andre. Jeg ga beskjed til en sykepleier etterp, og hper hun er profesjonelt trygg nok til ta beskjeden videre selv om den omhandler en av hennes overordnede.

Gynekologiske underskelser er noe av det viktigste vi kvinner kan gjre for egen helse. Vi norske kvinner er forferdelig drlig p gjre dette. Hvorfor? Har vi uheldige mter med gynekologer? Melder vi ifra? Blir vi tatt p alvor? Nr jeg er hjemme er det fastlegen min som utfrer underlivsunderskelsene p meg. Hun kjenner meg best og vet hvordan hun skal g frem for at jeg skal fle meg tryggest mulig.

Resten av onsdagen ble rene Schpa dagen i forhold. Jeg hadde trimmet den midtre skoggrensa og synes det var blitt riktig s flott, p det nrmeste et kunstverk, men sykepleieren var ikke fornyd og ga meg en buskstussing fr hun stappet verdens strste klystertube godt oppi brunyet. Rva mi rautet i ddsangst mens bde frokost og lunsj eksploderte mot hvitt porselen.

Torsdagen fremstr som noe uklar. Jeg har et vagt minne av at jeg fniste av en rund sak av noe slag, som svevde over hodet mitt og geipet.

Helt til jeg vkner og hele kroppen min str i brann. Smerten er s infernalsk at den sprengte smerteskalaen min til himmels. Det ble bestemt at jeg skulle f epidural og smertepumpe i tillegg til alle de andre slangene som ble koblet til meg. Jeg fikk feber og en mulig infeksjon et eller annet sted i kroppen, og enda en slange tilkoblet, med antibiotika.

Idag ble smertepumpen koblet fra og epiduralen fjernet. Jeg fikk tatt meg en dusj for frste gang siden onsdag. Himmelsk!

N venter vi bare p at CRP'en skal synke, og at smertene kommer seg ned p et niv som jeg kan takle uten morfinpreparater

Ha en fortsatt fin sndag!

Kunsten ta bittelitt hensyn

Mennesker er vanedyr. De aller fleste tingene vi gjr ilpet av en dag er ikke noe vi bevisst legger merke til. En del vaner er helt ufarlige, som ikke fr konsekvenser for andre enn oss selv, men de aller fleste av oss har i hvertfall n vane, en greie som ofte er en del av morgenritualet. Noe vi gjr uten tenke oss om, uten tenke p de som faktisk lider p grunn av denne ene lille tingen. Uansett hvor vi skal, til legen, p butikken, g oss en tur, s tar vi p oss parfyme. Noen er litt lettere p flaska enn andre, men overparfymering er heller regelen enn unntaket. Flere tusen nordmenn m forlate konsertlokaler, legekontoret, butikken p grunn av parfyme allergi. Fordi de av oss som ikke har denne type allergi rett og slett ikke tenker p konsekvensene av godluktene vre.

Bare det at vi bevisstgjr oss selv p parfymevanene vre kan gjre livet s mye enklere for veldig mange andre. vi parfymere oss i den grad vi gjr? Jeg har sluttet ta p meg parfyme eller smre meg inn med sterkt parfymerte kremer nr jeg skal til fastlegen eller tannlegen, selv hvis jeg skal ut i andre rend fr legetimen. Hvorfor fler vi at vi m pynte oss og spraye oss med kosmetikk i snne settinger? Venterommene er ofte ikke s veldig store og det er presset mange mennesker inn p disse f kvadratmetrene. Rene torturkammeret for parfymeallergikere. For ikke snakke om at legen din faktisk ogs kan vre allergikere. Jeg skal innlegges p sykehus imorgen. Parfymeflaska blir hjemme, deodoranten jeg har med er uten parfyme.

Det er ikke mer som skal til for gjre noen andres dag en smule bedre. Det koster ikke ta hensyn.

Livet med barn

- Mamma, lukter det promp av meg?

-NEI! Ikke putt den i rompa!

- Jeg har bsja og skiftet bleie. Helt selv!

- Hva er det her? (Peker p pungen)

- Hva gjr pungen?

- Se, mamma! Se! (Trekker ned trusa og flekker rv, for tiende gang ilpet av en halv time)

- Du er dum. Hvor er pappa?

- Brokkoli er det beste jeg vet!

- Jeg HATER brokkoli! ( Intens ddsskriking)

- Nei!

- Vil ikke!

- Nei!

- G bort!

- Jeg vil gjre som jeg vil!

- MAMMAAAAA!

- PAPPAAAAA!

- Det var et uhell! (Spaghetti med tomatsaus er sprutet utover veggene)

- Ikke putt den i munnen!

- Hvis du svelger den gjr det SKIKKELIG vondt i rompa nr den skal ut

- Kan du slutte og dra tissen din utover? 

- Fordi du kan f sr

- Jeg vet at DU synes det er gy

- Ta p deg klrne igjen.

- Kan vi ikke for n gangs skyld komme oss ut dra uten hyling og kaos?!

- F barn, sa de. Det er s koselig, sa de.

- Rsking i dodra

- Banking p dodra

- Betviler ens rolle som foreldre

- .....s er jeg glad i mamma, og pappa, og sster og bror, og Nugatti. Nugatti elsker jeg. Jeg vil spise Nugatti med skje. Har vi Nugatti? 

- Ogs er jeg glad i bestemor og bestefar og Fantorangen, og brus. Har vi brus? Jeg vil ha brus.

- Klissete fingre 

- Koseklemmer 

Sweet sixteen

Barneoppdragelse handler om grensesetting, trygge rammer og ubetinget kjrlighet. Det handler ogs om pse p med s mye positiv pvirkning man klarer mnstre og s krysse fingrene for at i hvertfall noe av det fester seg. Astrid Lindgren sa at man skal gi barna kjrlighet, kjrlighet og enda mer kjrlighet, s kommer folkeskikken av seg selv. Det oppdra barn er det viktigste vi som foreldre kan gjre for forberede de p voksenlivet, og mye av det man pakker inn i betydningen barneoppdragelse kan oppsummeres til at intensjonen med en god barneoppdragelse er hjelpe barnet til lsrive seg fra oss som omsorgspersoner. Barn er instinktivt skende individer, nysgjerrige p livet og regler, utforsker hvorfor og hvordan og som omsorgspersoner er det vr plikt srge for at de fr teste grensene, vi skal legge opp til at de fler seg trygge i lsrivelsesprosessen.

S plutselig sitter man der med en 16 ring og hele lsrivelsesgreia er en karusell ute av kontroll, ihvertfall ute av foreldrenes kontroll. For plutselig er det ikke vr rolle lengre sette rammene, plutselig er ikke barna s avhengig av oss som de engang var. Man kan kalle det et maktskifte. I forholdet voksne - barn er det den voksne som har maktfordelen. Snn er det faktisk ikke nr de kommer til den magiske 16 rs grensen. For det skjer noe der, akkurat det ret. Det frste ret p videregende, de har tatt valg som kommer til pvirke yrkeslivet, mange flytter hjemmefra ret de fyller 16, fordi de enten ikke kommer inn p skole p hjemplassen eller at hjemplassen ikke har utdanningsretningen de vil ta. De er ikke barn, men ikke helt voksen heller. De kan ikke stemme ved stortingsvalg, men de kan flytte milevis hjemmefra, styre sin egen hverdag og skal holde orden p egen konomi. En br overgang fra ungdomsskolens trivielle bekymringer til st p egne ben, uten at dagens skolesystem forbereder de p noe annet enn det faglige. Igjen m vi som foreldre og omsorgspersoner bare hpe at det har sneket seg inn et snev av sunn fornuft i hodene til samfunnets fremtid.

Alt dette er vel og bra, men det viktigste som skjer i en 16 rings liv dette ret, sett i en 16 rings perspektiv, er dette:


 

Skjev L, men snnen kom seg helskinnet gjennom Altas beryktede, og fryktede?, rundkjringer :)

Borte bra, hjemme best

Onsdag pakket vi barn, bleier og mat i bilen og satte kurs for hytta vi for tiden disponerer. Vi gledet oss til late dager borte fra TV spill, mobil og hverdag. Jeg har faktisk ikke ett eneste bilde fra hytteturen! Den frste dagen fltes det skikkelig kjipt ut ikke kunne trekke frem mobilkameraet hver gang jeg opplevde et "Instagram moment": barna p grnne ufobrett i pskesola, pilken i hullet i isen da vi isfisket. Det dokumentere idyllen er blitt en s stor greie i samfunnet at man kjenner seg nesten litt forstyrret nr man plutselig ikke gjr det. Jeg tror det var en befrielse for barna ikke bli "kommandert" til snu seg smile til fjeset mitt bak mobiltelefonen, ", som vi koser oss! Bare ett bilde til!"

Det vre flere dager p en hytte uten innlagt vann og strm, annet enn aggregat, er en utfordring for oss som ikke er vant til det. Man tenker ikke over hvilken luksus det faktisk er nr man bor i Norge og har tilgang til s mye vann, rett i springen. Eller hvilken revolusjon dusjen har vrt for den personlige hygiene. Det frste jeg gjorde da vi kom hjem idag var hive ungene i badekaret og skrubbe de til huden ble lyserd og skinnende ren. Hvis det er noe jeg virkelig setter pris p ved livet i den vestlige verdenen, er det at vi har tilgang til alskens sper som kamuflerer kroppslukt! Kjenner at jeg satte ekstra pris p L'oreal etter ikke ha vasket hret siden tirsdag.

Igr gjorde vi hytta om til rene kunstverkstedet. Det begynte med at vi blste egg og malte de, s eskalerte det til masseproduksjon av malerier. Det var utrolig koselig ha bde tid og energi til flere timers kreativ utfoldelse sammen med Oskar og Ravna! Jeg tror ihvertfall vi holdt p i flere timer. Det er ikke klokke heller p hytta. Det var ogs en veldig annerledes erfaring: ikke legge opp dagen etter klokka. N begynner i tillegg kveldene bli lysere og lysere her oppe i nord snn at det egentlig ikke blir ordentlig mrkt fr lenge etter barnas ordinre leggetid.

Idag vknet vi opp til at pskeharen hadde vrt p farta og laget rebuslp som pskeeggjakt, den luringen. Ledetrdene var gjemt spredt rundt i hytta, til og med ute. Vi hadde ikke tid til kle ordentlig p oss, bare stakk nakne tr rett i vinterskoene, fr vi tasset videre p eggjakt. Det ble stor oppstandelse da det viste seg at pskeharen hadde gjemt eggene i et tre!

Vi har hatt kjempefine dager, og gleder oss til dra tilbake, men det var veldig godt komme hjem ogs. N ligger marinerte kyllingklubber godgjrer seg i stekeovnen, psken fortsetter og vi har et par dager med s mye hvilepuls smbarnsforeldre kan ha fr hverdagen er tilbake.

Fortsatt god pske!

God pske!

Det er ingen skam snu! Dette er en av fjellvettreglene og er veldig greit huske p hvis du legger ut p ski - eller scootertur, spesielt i psken som er den store ut p tur - hytiden. Det er heller ingen skam snu nr alkoholen dras frem og vi voksne skal kose oss. Selv om du fler deg i "fin form" skal det ikke s mye alkohol til fr sansene svekkes, og reaksjonsevnen reduseres. Parker scooteren/bten/bilen resten av dagen nr du spretter en l. Det er heller skam snu hvis det er barn til stedet. Mange ser frem til sosialt samvr med vennegjengen og storfamilien i pskehytiden. Latteren sitter lst, sola griller fjesene og det kose seg med alkohol fles naturlig i denne settingen. Jeg mener ikke at man ndvendigvis skal vre totalt avholds, selv med barn, men man skal vre ekstra bevisst sitt alkoholinntak. Vr en trygghet!

Da var moralprekenen oversttt og jeg tar pskeferie. Vi er s heldig f disponere et hytte et rs tid fremover, s for frste gang skal vi ogs p hytta i pska. Jeg gleder meg utrolig masse til ikke ha mobildekning, ikke ha TV og spillemaskiner tilgjengelig, komplett ro. Misforst meg rett, jeg elsker spille TV spill og m innrmme at det er veldig greit kunne slenge p en film til barna de dagene hvor mitt eget energiniv er under null. Samtidig er det noe helt annet vre p hytta uten disse tingene hvor vi som familie m fungere p en helt annen mte. 



Hytteuniformen 

 

GOD PSKE!

Hppi bursdag!

Idag har ett av de mest fantastiske menneskene jeg vet om bursdag! Av alle de flotte menneskene i livet mitt, er han den som har kjent meg lengst og jeg er s utrolig takknemlig for at akkurat jeg fikk bli hans mamma. 

Jeg var akkurat fylt 17 r og var livredd. Vi bodde i Nord-Sverige, jeg hadde ingen omgangskrets, ingen sprre om rd gjennom graviditeten eller om den forestende fdselen. Magen var gigantisk, ungen like s i flge den strenge svenske jordmoren. Fr hun trstet meg med at det var bra jeg var s bred over hoftene, og at jeg fikk hpe det kom til hjelpe meg under utdrivningsfasen, som hun s pent formulerte det. 

Natt til palmesndag i det herrens r 2001, kjente jeg at noe var p gang. Det murret i ryggen, jeg kastet opp alt jeg spiste og var generelt i skikkelig drlig form. P morgenen den 8.april flte jeg meg helt super og vagget meg inn p badet for tannpuss og pissing og ellers alt man gjr p morgenen. Jeg var vanvittig tissetrengt og subbet s fort jeg klarte mot toalettet, krysset fingrene for at jeg kom til n frem fr det gikk galt. Plutselig fosset det vann ut av meg, jeg var sikker p at jeg tisset p meg og ble vanvittig stressa. Prvde f fatt i hndklr mens jeg bokstavelig talt sklei rundt i det jeg antok var min egen ulekre urin. Badet var utrolig trangt for blhvalkroppen min og jeg smalt inn i dusjkabinettet, reiv ned hele skiten, grep tak i dolokket for ikke dundre i golvet i hele min herlighet, som endte med at jeg faktisk klarte rive av plasthelvetes doringen. Ikke mitt stolteste yeblikk. Den vordende far hadde hrt spetakkelet og kom stormende inn. For et syn det m ha vrt: et stykk smellfeit gravid panikkslagen kvinne fastklemt mellom ruinene av det som en gang var dusjkabinettet med fillene av dosetet i et jerngrep.

P fdestuen i Kalix hadde jeg 12 timer med pressrier i vente. 12 desperate timer hvor kroppen min presset og presset, uten fremgang. Sykepleieren kremtet og informerte meg om at det hadde oppsttt vakuumeffekt. At i det jeg ikke klarte presse lengre, ble barnet faktisk sugd rett inn igjen. Disse 12 timene er litt i tka, men det er noen yeblikk som str helt klart for meg. Som da hun var ferdig med legge ut om vakuum og unger som ble sugd inn igjen, og jeg spurte, med hp i stemmen, om at hvis jeg bare presset hard nok, lagde nok trykk, s var det kanskje en mulighet for at det ufdte barnet ble sugd spass hardt inn igjen at vi bare kunne avlyse hele fdselen?

Til slutt ble kirurgen kalt inn. Her mtte noe gjres. Dren ble sltt opp og jeg trodde jeg var dd og at min ikkereligise kropp var kommet til himmelen. Det var jo Jesus som kom mot meg med stdige skritt. Den hvite kjortelen flagret rundt han, han spredte ut armene og erklrte at n var alt snart over. Jeg sank tilbake med et skjelvende sukk, klar for overgi meg i denne frelserens armer, fornyd med at det egentlig var ganske s behagelig d p en fdestue i Sverige. 

"Barnet m ut n, Torill. Med tang." 

Jeg begynte fnise. Tenke seg til at dette grne flagrende mennesket snakket om pirke ungen ut med tang. Jeg kunne ikke skjnne hva sleip fjratang hadde med noe som helst gjre. 

Jeg var utslitt, redd, og totalt ferdig med dette fdetullet. Og sloss som en gal da Jesus viste seg vre Doktor Mengele og viftet med et torturredskap. Den dvaske foten min klasket han over fjeset s brillene hans fk i veggen og jeg skrek det eneste jeg kunne si p svensk: RES T HELVETTE!

Da han i tillegg dro frem en saks for f plass til tanga, ga jeg rett og slett opp. De fikk bare gjre hva de ville, jeg orket ikke mer. Kirurgen tok hendene mine og forsikret meg om at dette kom til g bra. At jeg mtte presse, han kom ikke til slite barnet ut av meg. Han lovet meg at dette var det siste han krevde av meg, og at jeg hadde vrt kjempeflink.

Det var som skvise ut en vinkork. 

Det ble bestemt at jeg skulle legges i narkose mens de lappet meg sammen og sykepleieren kom bort til meg for vise meg resultatet av kampen. Hun smilte bredt. "Se her, her er gssen din!" Jeg skrek hysterisk. I 12 forbaska timer hadde jeg slitt og kjempet, bare for fde en gs?? Like greit at narkosen slo inn akkurat da, kjenner jeg.

 



Den nyfdte gsa mi ;)

 

Nydelig 2 ring



 

13 r og hyere enn sin mor

 



Verden kuleste 16 ring *hjertehjerte*

 



Jeg lagde marsipankake p 10 rsdagen hans. Den smakte rl. Hper denne er bedre :)

 

Gratulerer med dagen, brat!

Noen trenger akkurat deg

Det nevne barnevernet har dessverre blitt som stikke hnden i et vepsebol og det er generelt umulig ha en saklig debatt om hva barnevernet er/skal vre og hva de gjr eller ikke gjr. For veldig mange som engasjerer seg i saker som har med barnevernet gjre er dette hyst personlig, og ogs veldig flelsesladet. Noen har egne erfaringer, mens andre har nr familie og/eller omgangskrets som har hatt kontakt med barnevernet. Barnevernet tar en del avgjrelser som er negative og i mange tilfeller kunne omsorgsovertakelse vrt unngtt med god foreldreveiledning. Dette er noe vi alle kan vre enige i, men vi skal allikevel ikke glemme at barnevernet ogs gjr utrolig mye bra for barn og unge. Det er faktisk snn at noen foreldre rett og slett ikke er i stand til ta vare p barna sine, uten at det betyr at disse foreldrene ndvendigvis er drlige mennesker. Grunnen til omsorgsovertakelse kan vre s mangt og er veldig varierende. Det vi leser om barnevernet i media er nesten utelukkende negativt. Hvorfor er det slik? n av rsakene er at barnevernet har taushetsplikt. Media sprer om seg med nyhetsinnslag som kun vinkler den ene partens ststed, uten at barnevernet kan kommentere enkeltsaker p grunn av taushetsplikten. Taushetsplikten er utrolig viktig og er ett av de beste verktyene vi har for ivareta mennesker i srbare situasjoner. Bde her og n, men ogs langsiktig. Spesielt nr det er saker som omhandler barn. Hvorfor skjer det nesten aldri at man leser om "solskinnshistoriene"? Det er jo ikke fordi de ikke eksisterer. De selger bare ikke. Vi vil ikke lese om happy endings, spesielt ikke nr det gjelder barnevernet, som er blitt det nye kollektive hatobjektet.

Jeg er selv barnevernsbarn. Jeg har vrt i beredskapshjem, fosterhjem, beskshjem. Jeg har bodd p ungdomshjem. Jeg er overbevist om at dette har bidratt til at det tross alt har gtt bra med meg, selv om veien hit har vrt et helvete til tider. Da jeg var underlagt barnevernet, var det et system som, sammenlignet med idag, overhodet ikke fungerte. Som femtenring var jeg mer eller mindre overlatt til meg selv. Det skjer ikke i 2017 og det skal vi vre veldig glad for.

Akkurat n er det barn som trenger et fosterhjem, som trenger deg. De trenger noen som har tid til de, som ser de. De trenger voksne omsorgspersoner som nsker gi de kjrlighet, et hjem hvor det er hyt under taket og plass til de. Det er barn der ute som aldri er blitt lest nattahistorier for, de har aldri ftt en klem. De har aldri blitt satt grenser for og har aldri hatt noen som har hatt positive forventninger til de. Det er ogs barn som er elsket, som har foreldre som bryr seg om de. Foreldre som faktisk setter barna sine s hyt at de innser at det gi riktig omsorg ikke er noe de evner akkurat n. Kanskje aldri. Det er barn som skal ha samvr med sine foreldre, og barn som ikke skal ha det. Behovene til barna er like individuelle som de selv

Jeg har en drm om at vi en eller annen gang skal f vre fosterhjem fordi jeg vet den enorme betydningen et fosterhjem kan ha. Jeg brer med meg mine fire fosterforeldre i alt jeg gjr den dag idag, selv om det er 18 r siden jeg var fosterhjemsbarn. Jeg har blitt fortalt av en mamma som ble fratatt den daglige omsorgen for barnet sitt at hun hadde nevnt oss som mulig fosterhjem, men at barnevernet hadde avsltt da det kom frem at vi har fire hjemmeboende barn. Jeg ble utrolig trist av selve saken, glad for at denne mammaen tenkte at akkurat hennes hjerteskatt ville hatt det fint hos oss og litt oppgitt over at vi ikke ble vurdert engang. Samtidig som jeg p en mte kan forst at man tenker at fire egne barn er nok og at det ikke vil vre kapasitet for yte omsorg for et barn som kommer med en mulig tung bagasje. Jeg m ogs innrmme at jeg er sikker p at vr store familie er akkurat riktig for ihvertfall ett av alle de barna som trenger fosterhjem.

Hvis du tenker at dere absolutt har overskudd til bonusbarn, ikke helt har bestemt dere eller bare er nysgjerrig p hva som forventes av et fosterhjem og hvordan det fungerer, kan du klikke deg inn p bufdir.no 

Vi m vge vre en forskjell!

Jeg tenker at det er viktig forst at utvikle barnevernet i en annen retning, det jobbe for f ned antall omsorgsovertakelser der det er mulig, ikke vil si at barna som trenger et annet hjem bo i, som trenger en annen familie f vokse opp hos, forsvinner. 

Punkete brats

Jeg elsker barna mine. Jeg elsker at de tidvis er oppstanasige, smfrekke og direkte trassig. Jeg kjenner at jeg blir litt stolt faktisk nr nakkene deres blir bratte som fjell og de tramper i gulvet, nr de legger armene i kryss og rister bestemt p hodet.

Jeg synes det er helt fantastisk at de fler seg s trygge p min reaksjon at de ikke nler med opponere, at de tr tye strikken og utfordre min foreldrerolle. 

Jeg elsker at vi har et snt hjem hvor de kan rulle ut hele sin personlighet. Selvflgelig har vi vre grenser og utver p ingen mte fri oppdragelse, men barna vre vet veldig godt hvor grensene gr og de fr forklart konsekvensene for handlinger som overhodet ikke er greit, fr konsekvensene trer i kraft. Jeg er overbevist om dette gjr at de er s trygge p hvem de selv er og samtidig vet at de kan utforske den de er og kan vre.

S nr Oskar ber om at jeg farger hret hans halvparten bltt og halvparten grnt, da gjr jeg det.

Punken er ikke d!

Og jentungen hopper opp og ned, og skriker at hun vil ha rosalilla hr, da blir det snn.

 

Jeg <3 mine punkete brats!

Til besteforeldrene: fargene vaskes lett ut ;)

 

Mot re og bermmelse

For noen dager siden skrev jeg et blogginnlegg i affekt, som faktisk ble mitt mest leste innlegg noen sinne og gjorde at jeg i helga har vrt blant topp fire mest leste blogger i Alta. Woohooo! Jeg fikk nesten litt "air head" av sveve der i toppen sammen med Altas store bloggdatter Ranveig Heitmann, som jeg er selverklrt fan av bare fordi hun tr vre annerledes og som m tle vanvittig mye dritt, ogs fra Altavringer.

Idag er jeg tilbake til bunnsjiktet, men fr det, kjente jeg virkelig p min nyervervede status som lokal kjendis og s for meg strmmen av tilbud jeg ville f i bytte mot min velformulerte penn. Det mest naturlige ville vre at PR generaler for reiselivsbransjen kaster seg over meg. Tenk hva jeg kunne ftt til av vanvittig god reklame med et tre mneders opphold p Island med egen guide, leiebil, kost og losji og utflukter betalt av reiselivsbransjen? Bare for nevne noe, som helt tilfeldig poppet opp i hodet mitt, helt uten baktanker og egeninteresse involvert.

Jeg er en stor tilhenger av gripe, og lage, muligheter i livet. Av og til kommer disse mulighetene som en direkte konsekvens av valg man har gjort tidligere, s da det plutselig dukket opp en modelljakt i regi av Jan Thomas og Elle p Instagram skjnte jeg at nu jvlar, nu brinner det. Jeg tenker at Jan Thomas og hun her Elle har sniktittet p mine skrevne verk og dermed hacket Instagram for f nettopp meg til ske. Og det skjnner jeg veldig godt! Det modellbransjen trenger n er en smfeit, sprudlende, utadvendt og sliten firebarnsmamma fra Finnmark.

De ba om bilder hvor ansiktet er i fokus og jeg bare dh, lttis. Jeg fr bare plass til en og en kroppsdel om gangen i nrbildefokus, s allerede her kjenner jeg jo at jeg har et fortrinn. N lener jeg meg bare tilbake og venter p at raketten til kjendistilvrelsen tar av. 

Hellige Norge

For bokstavelig talt noen f minutter siden var det noen som delte en video p Facebook. Videoen viste en krakilsk mann som klasket til en kvinne med et belte. Hun l p en benk/seng. Han trakk ned buksene hennes for f gitt henne noe rapp over rva nr han frst var i gang. Det var flere mennesker i rommet, bde kvinner og menn, som alle prvde forhindre at mannen fikk gtt totalt bananas p kvinnen. De fikk etterhvert kontrollert han nok til f han ut av rommet. S slutter videoen. Det kommer ikke frem hvilken etnisitet, kultur eller religion disse menneskene tilhrer. Det eneste man ser er at de har brunfarvet hud. Den som delte innlegget har lagt ved en egenkomponert tekst. "Hva skal man si om en slik kultur og religion." Alts muslimene. Islam.

Vedkommende delte denne videoen uten vite noe om disse menneskene, uten vite hva som frte til at videoen ble tatt opp.

Hva jeg har si om videoen er at en belte over rva er mer behagelig enn glovarme skruer opp i produksjonsorganet. Jeg prater av erfaring. Hva mer har jeg si? Jeg tenker at det er s jvla enkelt sitte og skyve familievold, og vold generelt, p andre kulturer. P muslimene. Det er s mye bedre gjre det enn faktisk engasjerer seg i volden som skjer innenfor dette hellige landet vrt, av mennesker som er fdt og oppvokst her, av mennesker som er fdt og oppvokst her. Av den hvite nordmann. Norge brler vi og hamrer knyttneven i ektefellens ansikt s blodet spruter. La oss n stenge grensene, la oss hvitvaske Norge. La oss klaske vikinghjelmen p hodet og lure oss selv om at vold er noe som de skitne muslimene frer med seg. La oss glemme han gutten i klassen din p 50 tallet som hver uke var vitne til at hans hvite pappa voldtok sin hvite kone, at den hardtarbeidende hvite pappaen hans moste det nydelige hvite fjeset til mammaen hans i kjkkenskapet fordi middagen ikke sto p bordet i det han kom hjem fra jobb. Eller den hvite mammaen som frigjorde seg p 60 og 70 tallet, som ikke treng noen mann s lenge hun kunne drikke seg fra sans og samling, og forgripe seg p snnen sin. 

Jeg blir s forbannet over mennesker som forherliger Norge, og nordmenn. Hellige Norge. At de er s historielse at de virkelig tror volden og kriminaliteten kommer med muslimene.

Jeg vet ikke s mye om muslimske menn. Men jeg vet hvordan det er f min 12 r gamle kropp presset ned i en sofa av en hvit norsk mann. Jeg vet mye om hvite norske menn. Hvordan noen av de presser knrne sine mellom lr som overhodet ikke vil ha de der. Hvordan smeller deg i fjeset nr du vger motsi de. Jeg vet mye om hvite norske menn som sitter opp deg, fanger deg med kroppen sin, og frer varme skruer opp i kjnnsorganet ditt. Jeg vet om hvite norske menn som onanerer til tanken p at noen har misbrukt deg som barn.

Jeg dmmer ikke alle menn i Norge p grunn av mine personlige erfaringer, jeg dmmer ikke hele den norske kulturen p grunn av mitt mte med hvite norske menn.

Kvinnen i videoen hadde faktisk NOEN der som forskte, som gjorde sitt beste for verne henne. Det sier mye om disse menneskene. Uansett hvilken kultur og religion de har.

Jeg hadde INGEN som fysisk grep inn. Det eneste jeg kan takke for at jeg slapp unna er meg selv. Hva sier det om deg, norske mann og kvinne? Hva sier det om VR kultur, om vrt kristne land?

 

Jvla fjellfinn

Hva tenker du om dette uttrykket? Er det innafor? Eller gir det deg en uggen flelse? Er jvla fjellfinn et gufs fra en begravd fortid? Tro om igjen. Dette uttrykket er hyst levende. Forbausende mange synes ikke dette er noe ta p vei for. De kan ikke skjnne hvorfor fjellfinnene, finnluggene, finnfjottene er s hrsre at de gidder ta seg nr av slike spkefulle kommentarer. Vet du at dette faktisk er rasisme? 

Din rasistiske norske faen.

Ka jeg kalle deg for det? Hvorfor ikke? Hvorfor er ikke det greit nr du spyr ut rasistiske holdninger mot samer? Nr det attptil finnes samer som stolt viser frem sin kultur. Snn som Elin Kven gjorde under Melodi Grand Prix? Jeg likte hennes bidrag, men jeg forventer ikke at alle skal ha samme musikksmak som meg. Jeg forventer ikke at du skal like joik. Det er helt greit, jeg kjenner ikke p et behov for bli ufin mot deg p grunn av det. Snn som du var i forskjellige kommentarfelt p sosiale medier. Du som mente at alle de hytstende individene sr for Trndelag tror vi er en gjeng barbariske neandertalere her i nord p grunn av hva Elin Kven hadde p seg. Du som mente hun kom til  grve rstatning, fordi samer. Du som mente at hun var en skam fordi hun hadde pyntet seg med samiske sljer.

Din rasistiske norske faen. 

Igr var Elin and The Woods en fantastisk representant for hele fylket. Det var ikke du, finnmarking, som etterp ste ut rasisme p sosiale medier over en av dine Finnmarks sstre. 

Jeg skammer meg.

Ikke over Elin Kven. Ikke over hennes joik og sterke samiske uttrykk.

Jeg skammer meg over deg.

Hyllest til en hverdagskunstner

Hvis du ikke er en snn som liker blogginnlegg med bilder br du rske ut WiFi boksen og drefse den p havet med engang. Eller bare stille og rolig klikke deg bort fra dagens innlegg, for her blir det mange bilder. Og siden jeg ikke har ftt klager p at bildekvaliteten blir drlig nr jeg poster fra mobilen, peiser jeg bare p.

Jeg oppfordrer alle til dele og spre denne hyllesten fordi allmuen fortjener f en dsj hverdagskunst, og kunstneren selv fortjener masse positiv oppmerksomhet. 

Det er mulig noen vil ppeke at jeg er en smule inhabil nr det kommer til bedmme tegningene jeg skal dele siden det er mannen min som har laget de. Til det vil jeg bare si at talent er talent, enten har man det eller s har man det ikke ;) 

Mannen min har en Instagram profil, Oneminuteart, hvor han med ujevne mellomrom poster sine kreative evner. Anbefale alle sjekke den ut, selv om jeg deler mange av de her. Alt han lager gjres med det han har for hnden eller en id han fr om prve noe nytt. Leppestift, neglelakk, eyeliner/kajal, for nevne noe.

Da setter jeg strek for bablinga, og gir dere en sniktitt p Galleri Bang.



Nr jeg "klodrer" lager jeg sirkler og trekanter. Han lager dette.

 



Frankensteinish kjrleik 

 



Dette skal bli en av mine fremtidige tatoveringer

 



Hvis jeg og Jim Morrison hadde ftt et kjrlighetsbarn (laget med gitterlim)

 



 



Mens vi venter p neste sesong av Game of Thrones 

 



Nr hverdagen med fire barn, jobb og ustabil kjrring trer p nervene 

 



Pokerabstinenser i solnedgang

 



 



Er glasset halvveis fullt eller halvveis tomt?

 



Selvportrett 

 



Nr han vandrer langs Memory Lane til glansdagene 

 



 



Nr Nkken flger Darwins evolusjonsteori 

 



 



Laget med leppestift 

 



Dette er meg

 



Dette er ikke meg

 



Tegnet p en post it lapp

 



 



Mens andre tagger bygninger med spraymaling, gjr han dette p papp 

 



Laget med neglelakk 

 



Meg p vei til jobb

 



 



Laget med neglelakk eller eyeliner

 



 



 



Neglelakk/eyliner 

 



Flytende eyeliner



Flytende eyeliner 

 

Husk og sjekk ut Oneminuteart p Instagram 

 

Sprreunderskelse for publikum

Dette er en sprreunderskelse bestende av ett sprsml, som jeg faktisk hper f svar p. Kommenter gjerne her p bloggen, eller p Facebooksiden. 

Jeg har ikke s vanvittig lesere, og det er helt greit. Jeg har hverken tid eller energi til oppdatere og fronte bloggen s mye som man m gjre for hele tiden bde ke og beholde antall lesere. Hittil har det ikke vrt et problem at innleggene mine ikke nr s mange, og det er egentlig ikke et problem n heller. Men imorgen skal jeg skrive om et menneske som er en stor kreativ inspirasjon. Et naturtalent, ikke kunstskole utdannet, som klarer skape helt utrolig kunstverk med hva enn som er nrmest hnden. Jeg nsker at flest mulig skal f med seg innlegget mitt imorgen, og lurer derfor p: nr p dgnet er flest folk p Facebook/sosiale medier, p en sndag?

 

Kjendiser, bker og bananer

Jeg elsker bker. Det er min aller strste interesse og lidenskap i livet. S da jeg oppdaget at det finnes bokbokser man kan bestille p internett hrte jeg englesang og det fltes ut som verden var en eneste stor rosa sky. For evigheter siden, i forrige mned, bestilte jeg derfor to slike bokser fra det store utlandet og ventingen kunne begynne. Hva er bokbokser egentlig? De to jeg kom over inneholder en hardcover nyutgitt bok og andre smting som varierer. Hver mned har de et nytt tema og tingene, og boka, har en eller annen tilknytning til temaet. "Krimskramset" kan vre duftlys, teposer, nydelig dekorerte typoser, penal, sm figurer som har noe med den aktuelle mnedens tema.

Siden jeg n engang bor langt oppi demarken, i internasjonal mlestokk, var jeg ganske forberedt p at det kom til ta tid fr jeg fikk boksene. Dette forhindret meg derimot ikke fra spore pakkene flere ganger hver dag. Og igr kom boksen jeg bestilte fra England, Fairyloot boksen.



Stemningen p bildet reflekterer perfekt hvordan jeg flte meg da postbudet knirket opp trappa med pakken: nrmest en religis opplevelse. Jeg klarte ikke vente til hun fikk banket p dra engang, jeg bare rsket den opp da hun var halvveis fremme ved dra. Hun kastet et engstelig blikk p mitt fanatiske glis fr hun kremtet og spurte om jeg var glad. Hadde det ikke vrt for at hun s s forskremt ut, kunne det tenkes at jeg hadde kastet meg rundt halsen hennes.

Bokbokser er fantastisk! Denne mnedens Fairyloot tema var Emperors and refugees. Jeg fikk verdens steste lille figur, en Dancing Groot, som egentlig ikke sa meg s mye fordi jeg *gisp* aldri har sett Guardians of The Galaxy. Jeg har etterhvert skjnt, p grunn av alle de sjokkerte reaksjonene, at det mer eller mindre er en kardinalsynd at jeg ikke har sett den. Og at jeg ville ha skjnt hele greia med denne Groot'en. S det er n p min Ting jeg skal se - liste.



Innholdet i hele sin nydelige fantastiskhet 

 

Jeg elsker Instagram og er relativt aktiv der, hvor jeg poster masse om bker og strikking og fjeset mitt og livet og naturen. Og alt som havner i mellom de kategoriene. Etterhvert som det viste seg at Instagram var kommet for bli og flere begynte bruke denne plattformen, kom det ogs regler. Bde skrevne og uskrevne. Instagrams egne regler, og brukernes regler. Disse er i konstant endring, bortsett fra n. Bryter du denne regelen er du creepy , en stalker og i det hele og store bare direkte feil skrudd sammen. Brukerne av Instagram er stort sett tolerante mennesker, i s mte at du kan poste hva enn det skulle vre uten at folk slutter flge deg der eller blokkerer deg. De kaster seg gjerne inn i rasistiske, sjvinistiske og fjerne diskusjoner, men de slr ikke hnda av deg. S. Det eneste du kan gjre for f Instagram til unisont gispe av sjokk er like et bilde noen postet for flere r siden. Dette er allmennkunnskap, en slags Insta 101. Jeg og mannen min stirrer alltid skrekkslagen p hverandre nr dette skjer p vre profiler. Jeg har i hele min Instagram karriere vrt helt sikker i min sak: jeg er enig med resten av verden. Man gr simpelthen ikke og liker et flere r gammelt bilde. S skjedde det noe. En opplevelse som rystet meg s dypt i sjela at jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Hele min sosiale virkelighetsoppfatning er i limbo. Hvem er jeg? Hva er riktig? Hva er galt? Hvor havner alle flyndresteinene vi kaster i sjen? Grunnen til at hele min verden n er snudd p hodet, er dette:



Selveste Bertine Zetlitz har likt et bilde jeg postet for to r siden. Hva betyr dette? Stalker Bertine meg? Jeg ser for meg at hun fanger meg i et trangt rom mens en mash up av hennes egen Twisted Little Star og Toxic av Britney Spears surrer p repeat mens hun stirrer p meg med det intense blikket sitt og tvinger den smfeite kroppen min i grusomme yogastillinger. Blir litt svett her, kjenner jeg. Til Bertines forsvar, jeg fler at man skal vre p fornavn med stalkeren sin, er det aktuelle bildet av den knttlille snuppsien min som sitter p pappaens fang og fr hre musikken hennes for aller frste gang. Det er verdens steste bilde. Nr jeg tenker meg om forstr jeg Bertine veldig godt, jeg. Hadde det vrt mulig, hadde jeg nok forfulgt meg selv, jeg ogs. 

Idag skjedde det noe s fantastisk og surrealistisk at jeg hylte da jeg fikk varsel p Facebook om det. Jeg kan enn ikke fatte at det faktisk er sant. Livet mitt er komplett og jeg trenger ikke mer i livet. Jeg vurderer f skrevet ut bildet jeg tok av skjermen min og ramme det inn. 



Flg gjerne fangirl bangibobla p Facebook

P.S: Dette innlegget er skrevet p mobil, gi meg gjerne tilbakemeldinger p hvordan det er lese det p PC. Om det er drlig kvalitet p bildene, eller bare kommenter og del og spre galskapen.

P.S.S: Du er ikke blitt pling i bollen selv om jeg er bang i bobla. Du har helt rett. Jeg har ikke skrevet ett eneste ord om bananer. 

Halleluljastemning

Man kan jo ofte fle at man vasser til knrne i ulykker og at Fru Fortuna aldri har latt sin hnd sveipe over seg. Man kryper p alle fire, hytter med knyttet neve mot en eller annen hyere skapning, bare snn i tilfelle det er noe der oppe i Melkeveien. Kanskje grter man en skvett, den indre uroen brer seg ut til fingertuppene. Man klorer og jamrer, smeller med skapdrer, romdrer, vandrer hvilelst rundt. S er det plutselig noe som glimter i yekroken. Pulsen stiger, hpet knurrer og jeg kaster meg over sofaen, inn i romdeleren. Trkker meg s hardt inn i ett av de sm trange firkantete pningene at jeg i et yeblikks fornuft panikkslagen kommer p at vi ikke har sag, i tilfelle jeg sitter fast. Godtesuget har fordrevet enhver rasjonell tanke, n er det ingenting annet enn en glemt julestrmpe som er viktig. Er det noe i den? Er det noe jeg kan gnafse vellystig i meg?

Spenningen jeg fler kan bare sammenlignes med flelsen da jeg var 7 r og tvang gutten i klassen over til kysse meg. Jeg lo ondskapsfullt hele veien hjem.

Julestrmpen sendte meg rett ut i hallelulja eufori! Jeg sitter n her med verdens strste glis etter grdig ha lempet i meg en halv eske Smarties, mtte dessverre dele med mannen siden han n frst satt stirret forhpningsfullt p meg, og en hel eske Gomp. Ogs er det noen som ikke tror p mirakler. Det er jo dette som er et helekte hverdagsmirakel. Attptil p en sndag!

Jeg heftet ikke flekke stemningsrapporten ut p Facebook, og der var det en som var litt bekymret for om jeg skulle bli forgiftet av tr i meg snop som var gtt ut p dato. Jeg blir s sjarmert av snne uskyldsrene mennesker. Jeg har da puttet i meg verre drit enn godteri som er utgtt p dato. Som for eksempel den gangen broren min og kusinen vr lurte meg til drikke lunka urin fra en brusflaske. De sa det var sjampanjebrus. Ah, ste barndomsminner!

 

HER kan du lese grsdagens innlegg om kjrleik

 

Kva er kjrleik

What is love! Baby don't hurt me! Don't hurt me, no more! Jada, jeg er gmlis nok til huske den. Det har vrt skrevet en del blogginnlegg om kjrlighet til re for Valentinsdagen som var p tirsdag, og jeg hadde egentlig ikke tenkt bidra med tanker og ord om det i det hele tatt. Det har vrt utbasunert i forskjellige sosiale medier at kjrlighet er sjokolade, blomster, dikt, bevergnaging, pels p knaggen. Ingenting oser kjrlighet som en mann som tasser ut med spla mens han klr seg p pungen, og klapser fruen p skinkene med samme hnd. Og det er tydeligvis ingenting som fr en dame mer knesvak enn en mann som bruker glass nr han drikker melk, i stedet for slevje over hele kartongen nr han drikker rett fra den. For n ting er sikkert, skal man definere akkurat denne dagen utfra statuser p Facebook og bilder p Instagram er dette enda en dag hvor vi kvinner skal tilbes som gudinner. Og det er helt greit, men jeg savner damenes storstilte skryting om hva de har gjort for mannen. 

Kjrlighet for meg er at min mann bruker litt av tiden sin til photo shoppe profilbildet mitt p Facebook inn i et bilde av Tore og Steinar Sagenbrdrene fra Radioresepsjonen.



 

N er jula faktisk over

Lenge siden sist! Jeg tok meg en lang juleferie fra bloggingen, men n er jo jula faktisk over og jeg kjente at det var p tide skrible litt igjen. Helsa har ikke vrt helt p topp, er ikke det enn, men n er jeg sykemeldt p heltid og fr brukt det lille jeg har av energi p de viktigste tingene i livet: familie og smting som gir meg pfyll.

Tenkte jeg skulle starte med oppsummere helga litt, for den har vrt helt super!

Jeg var i et mte i Troms p fredag, hvor reisen ble sponset av Pasientreiser. Jeg er veldig glad for at vi har et system som gjr det mulig gjennomfre slike turer uten de store kostnadene for oss personlig. Siden jeg bor her jeg bor, mtte jeg ta frste flyet som gr litt over halv tte og siste flyet hjem som skal lande i Alta i halv elleve tiden. Mtet varte i to timer, s det ble en del timer ddtid, for si det snn. Flyet hjem var forsinket og vi landet ikke i Alta fr nesten midnatt. Jeg var helt utslitt og tenker veldig p de stakkars menneskene som er mye drligere enn det jeg er, som fr akkurat samme reiserute som meg. Heldigvis fikk jeg selskap av den nest eldste snnen min i Troms. Jeg fikk endelig sette tennene mine i en saftig Yonas pizza, heaveeeen, og vi dro p Jordbrpikene. Jeg har hrt veldig mye bra om de, men jeg vet ikke helt om jeg synes de levde opp til forventningene mine. Bevares, kaffen var god og kakaoen var god, men sjokoladekaken jeg spiste smakte som den hadde sttt fremme siden dagen fr. Det som trakk veldig opp da var de sinnssykt gode karamellene de solgte. Hh! Hadde jeg ftt kloa i en liten pose av de, da hadde livet mitt vrt komplett.


Smaken p kaken var s som s, men gjorde seg p bilde da ;)

Jeg anbefaler alle lese Den bl dren, et stykke krigshistorie fra Java og andre verdenskrig som ikke er skolepensum noen steder, s vidt jeg vet. Boken er skrevet av Lise om sine egne opplevelser da hun som niring ble holdt fanget i fangeleire av det japanske militret i to r sammen med sin familie. Et sterkt vitnesbyrd om en del av andre verdenskrig de frreste av oss har hrt om.

Lrdagen var det tid for bursdagsfeiring! En bekjent av meg feiret bursdagen sin og siden vi har en del felles venner, tenkte jeg at jeg ogs like s greit tok venninnefeiringen sammen med henne. Etter Tromsturen var jeg veldig usikker p om jeg kom til klare noe bursdagshollj. Heldigvis tok formen min seg opp ilpet av lrdagen og det ble en helt fantastisk fest. Heidi, hun som sto for selskapet, har en s fantastisk variert oppgangskrets at det er en fryd. Tidligere p kvelden hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle vre med folket ut p byen og da jeg sa til mannen at jeg sikkert ble komme tidlig hjem, fnyste han bare. For det sier jeg bestandig, og s kommer jeg hjem i femtiden. Jeg er jo en veldig utadvendt person nr jeg frst er i sosiale tilstelninger og er derfor alltid en av de siste som gir seg. Kan jo ogs ha noe gjre med at jeg ikke drikker, og derfor ikke blir dritings heller ;) Jeg havnet selvflgelig ut sammen med et par venninner, men ga meg i rundt klokken tre. Da hadde jeg begynt gjespe.

Sndag. Morsdag! Jeg har sett s mange fantastisk fine oppdateringer p Facebook om hva mdrene jeg kjenner har ftt av gaver og oppmerksomhet p dagen som er reservert alle som er en eller annen form for mor. Det er s koselig! Jeg liker nr mennesker jeg kjenner blir litt ekstra satt pris p. Jeg synes n uansett at jeg fikk den fineste morsdagsgaven ever, fordi den passet helt perfekt til meg akkurat n. Jeg fikk nemlig svn. Hele dagen fikk jeg ligge og slumre p sofaen, helt i fred og ro. Mannen laget middag, plser i brd. Som ogs var helt perfekt, for da trengte han ikke brker med redskap og panner, og styre. Jeg er rimelig stolt av meg selv, at jeg har rodd i land en s bra mann som bare skjnner hva og hvordan, helt av seg selv.

I dag har vrt en litt strevsom dag. Eldstemannen har vrt syk i over en uke og n var det p tide f en legesjekk. Der ble det konkludert at det mtte medisiner til og klasseturen han skulle han skulle ha dratt p imorgen, blir det ikke noe av for hans del. Kjempetrasig, men snn er det bare noen ganger. Jeg ble snn passe smstressa av hele greia og da vi skulle dra fra legekontoret, klarte jeg selvflgelig rygge rett i en stlbjelke som en eller annen idiot har funnet ut at den skulle sttte opp taket rett bak der hvor jeg skulle rygge. Folk ass! Kjenner at jeg liker at vi har slepekrok, uten den hadde jeg smadret baken p bilen ganske s kraftig.

Jaja, mennsann. Vi prekast!
 

Baconsurr i svingene

Her om dagen skvaldret jeg og mannen min litt om tendensen min til bare sone ut i tide og utide, at han driver og prater med meg og plutselig har jeg bare ramlet ut. Eller hvis vi er p butikken. Vi vandrer rundt der p utkikk etter hva enn det er vi skal ha, som ingen av oss helt husker siden vi mest sannsynlig har glemt handlelista hjemme, mens vi prater om forskjellige ting. Han har n pratet i over ti sekunder sammenhengende og jeg har sonet ut, som han gjerne ikke oppdager fr han spr meg om noe og jeg "svarer" med skjene ut til siden og stirre henfrt p stripete oppvaskkluter.

miste konsentrasjonen er ganske vanlig, men jeg gjr det s til de grader at det fles ut som en kronisk sinnslidelse fordi det er s tydelig hvis jeg prater med noen ansikt til ansikt nr utsoningen skjer. Man ser det virkelig p meg: ansiktet blir mimikklst, ynene blir helt blanke og tomme. Noen ganger bruker jeg litt tid snppe ut av det og det kan gjre at andre tror jeg holder p f et illebefinnende. For en del r tilbake var det en kollega av meg som trodde jeg fikk et epileptisk anfall og begynte bryte meg ned i stabilt sideleie. Hun skremte livskiten av meg og jeg reagerte med bryte tilbake. Vi rullet rundt med armer og bein i alle retninger, fr hun skrek til meg hva i.....jeg holdt p med. Jeg skrek tilbake at det visste vel ikke jeg og at sprsmlet heller burde vre hva hun holdt p med.

I dag kom jeg p at vi muligens burde ha et eller annet til middag og jeg ringte til mannen for hre om han hadde noen nsker eller forslag. Etter litt betenkningstid foreslo han panert fisk, men siden det ikke var svaret jeg ville ble vi enig om at det mtte bli lvbiff. Lettet over at vi hadde en plan, suste jeg p butikken i tro om at det var trygt dra litt tidlig p dagen, for unng hordene av mennesker som flommer over matbutikkene etter ordinr arbeidstid. S naiv gr det ogs an vre. Jeg burde ha skjnt at n i disse frjulstider er det mennesker overalt. Hele tiden.

Inne p butikken svermet det av kunder, og ansatte som fyllte hyllene med varer. Det var handlevogner og kurver og varetraller overalt. Dette var nok stress til at jeg gikk inn i en slags transe og tuslet hvilelst rundt omkring mens jeg slengte ymse varer i kurven. Plutselig oppdaget jeg at en eldre dame stirret p meg med yebrynene hevet helt til hrfestet. Jeg hadde sonet ut foran kjtthylla og sto der med blanke yne og tomt blikk mens jeg klemte p en vakumpakket ytrefilet og hm'et tankefullt. Jeg drefset kjttet i kurven og stormet til kassa. Da jeg hadde betalt inns jeg at det ikke kom til bli lvbiff til middag i dag allikevel og sendte flgende tekstmelding til mannen:



 

Flg gjerne Svimmelbobla p Facebook :)

What a man. what a man, tum da di dei!

Barn kan vre noen skikkelig speisa skapninger som det ikke alltid er like lett skjnne seg p. Det hender at man noen ganger fler at man virkelig forstr hva som skjer oppe i de sm hodene, for s vre like i villrede yeblikket etterp. Du trenger ikke trste deg med at det blir lettere begripe barna nr de blir eldre, nr de blir spass store at de til og med kan kommunisere med fremmedord. Det er faktisk lettere forholde seg til smttinger som knapt er en meter hye og skravler gibberish enn hormonelle tenringer som himler s kraftig med ynene at man hrer at det knaker i senene som holder de p plass i hodeskallen.

Anyway, som det heter p nynorsk.

Lillegubbsen har spurt meg i flere dager om vi ikke skal ha brokkoli (!) til middag, som den fire r gamle pensjonisten han er. Siden jeg ikke klarte se det brustne blikket hans lengre nr jeg sier nei bestemte jeg meg for brokkoli skulle vre dagens grnnsak til middagen. Slengte finnbiff og en god posjon grnt p tallerkenen hans, godt fornyd med meg selv. I det han fr ye p brokkolien bryter han ut i en spontan dans midt p gulvet mens han roper " Jaaaaa! Endelig er jeg stor nok til spise brokkoli! Jeg er en mann! " Glem hr i fjeset, adamseple og stemmeskifte. Det er faktisk brokkoli som skal til for bli mann. Men han var ikke ferdig med det. Jeg spr om det virkelig var s godt med brokkoli ? Han snur seg mot meg, kinnene buler av alle brokkoliene han har stappet i seg. Han pumper knyttneven i lufta,svelger unna og synger: " Yes! I believe I can fly! "

h, okey? R.Kelly?? Virkelig?!

Tilbakeblikk med humor

Det er sjelden jeg leser gjennom ting jeg skriver fordi jeg rett og slett hater lese mine egne ord. Hater er kanskje litt sterkt, jeg blir i hvertfall skikkelig utilpass og sjokkert over at jeg p mystisk vis fr andre til lese, og like det. I dag hadde jeg ingen ideer om hva jeg skulle skrive og bestemte meg derfor for gjre et unntak og lese noen av mine gamle blogginnlegg for f litt inspirasjon. Og gjett at jeg fant gull! Jeg synes som regel at jeg selv er hysterisk og morsom, men det innlegget som jeg fant er helt hinsides gyalt. Jeg ler bare jeg tenker p det og tror at dere ogs vil like det.

S her fr dere et tilbakeblikk til det herrens r 2014 og blogginnlegget kalt Terror i mrket

Enjoy!

Litt om jobben min som antakelig ikke gjr deg noe klokere

Noen ganger skulle jeg nske jeg ikke var bundet av taushetsplikten snn at jeg kunne gi andre en bedre forstelse av hva jobben min faktisk gr ut p. Jeg merker at folk flest egentlig ikke har peiling p hva jeg mener nr jeg sier hvor jeg jobber og har i stedet begynt ramse opp mottakergruppene jeg jobber for. Mennesker med muskelsykdommer og/eller sykdommer i nervesystemet, mennesker med diagnoser innen for autisme spekteret, andre mottakergrupper, og rullestolbrukere. Mange lyser opp nr jeg nevner rullestolbrukere for da tenker de at de skjnner hva hele jobben min gr ut p, at jeg vasker mennesker. Jeg kjenner at jeg blir oppriktig overrasket over at innsikten i hverdagen til rullestolbrukere er s liten. Det virker som en del tror at de bare ligger i sengene sine og at snne som meg kommer og snur de ettersom sola flytter seg p himmelen. Det irriterer meg at betjeningen p de fleste butikkene henvender seg til meg og ikke vedkommende i rullestolen, som om det er helt utenkelig at de er oppegende nok til handle ting selv. Jeg har heldigvis ikke opplevd dette s ofte i jobbsammenheng, men uheldigvis noen ganger for mye nr jeg har vrt ute og handlet med lillessteren min. Jeg har ikke formell utdannelse innen helse og omsorg, men har personlig erfaring fordi lillesster har Cerebral Parese, CP. Dette ble vektlagt da jeg skte jobb i kommunen i 2008/2009, det ble sett p som et fortrinn med betydning for hvordan jeg ville utfre yrket. I dag skal alle helst ha bachelor og master, og du vil omtrent ikke f jobb uansett om din personlige kompetanse er mer vesentlig enn noen utdannelse noen gang kan bli. Det at jeg bde er ansatt innen for helse og omsorg og prrende for en mottaker av helse - og omsorgstjenester gir meg en helt annen forstelse og trygghet i mte med tjenestemottakere og deres familier.

Jeg jobber i miljarbeidertjenesten, som er underlagt avdelingen for bistand. Allerede her ramler de fleste ut. Man tenker automatisk p u-hjelp nr man hrer "bistand." Og klima og milj og krig og fred og snt nr "milj" er satt inn. Jeg jobber alts ikke med krig og fred og milj i et eller annet land langt borte.

Enkelt sagt gr jobben min utp at jeg skal yte praktisk bistand, men det finnes ingen fasit p hva dette helt konkret er fordi det kommer an p det individuelle behovet til mottakeren. For noen vil dette si at jeg hjelper med personlig hygiene, for andre er det hjelpe de holde hus og hjem i orden. Noen trenger sosial oppflging, andre trenger at vi hjelper de med legge opp en plan for gi hverdagen struktur.

Jeg har skrevet veldig generelt om diagnosene innefor mottakergruppen for vre helt sikker p at jeg holder meg innenfor taushetsplikten. Det faktiske bildet er mye mer komplekst og nyansert. Mennesker er ikke diagnosene sine.

Det jeg kan si om de jeg jobber for og med er at de er s utrolig fantastiske mennesker. De er fightere og solskinn, de har en egen evne til tilpasse seg uansett hva som oppstr. I situasjoner hvor jeg kanskje bare hadde gitt opp og lagt meg i fosterstilling, bretter de opp ermene og gjr seg klar til finne ut hvordan de skal lse det. De lrer meg ufattelig mye om livet, om hvordan ens egen innstilling har mye si for hvordan man takler eventuell motgang, og medgang.

Les mer i arkivet Oktober 2017 September 2017 August 2017
hits